Mylla
vanya
cd • sverige • 2007 • sublimal sounds
www.sublimalsounds.se
rikard a toftesund
Svenskene har en lang tradisjon
for å dyrke prinsippet
om det «naturtro» innen
rocken, det være seg i forhold
til ytre estetikk, teksttemaer
eller å skulle finne
frem til en slags kjerne i det
kunstspråket man taler. Det
er f.eks. ikke tilfeldig at den
famøse «proggen» – den
venstrepolitiske fraksjonen
av 70-tallets populærkultur,
kjennetegnet ved kollektivånd,
moraldisiplin og til
dels pedantiske verdier –
fant rot i dette landet, mens
danskene forduftet i urtehagens
søte røyksky og norsk
ungdom ropte taktfast på
den sterke arbeidermann.
Og prinsippet har vedvart
like siden da, anskueliggjort
i særsvenske fenomener av
typen morsmålet-som-uanstrengt-
vokalideal; Norge
fikk vitterlig aldri noe som
tilsvarte et Dag Vag, Blå Toget,
Ebba Grön, Imperiet,
Wilmer X eller for den del et
Bob Hund, og vi kommer
heller aldri til å få noe Dungen.
Septetten Mylla gir atter
et eksempel på denne
tradisjonsstyrken; gruppen
utgir vanya på Dungens selskap
Subliminal Sounds,
bl.a. med gjestebidrag fra
Gustav Ejstes selv på fiolin.
Som sådan er der ikke altfor
mange fellestrekk mellom
de to bandene; der Dungen
omgis av en ubestemmelig,
abstrakt mystikk og en forfi-
net åndsstemning, er Mylla
et hest-og-kjerre-prosjekt
med etiketteløse brunflasker
på rundgang i høyet (innsiden
av omslaget viser
bandmedlemmer som tasser
tilfeldig omkring splitt
nakne eller i badebukse på
gårdstunet). Musikken er utstudert
analog i det meste
fra forsterkere til instrumenter
og opptaksapparater,
f.eks. har vokalmikrofonen
en tendens til å vrenge under
trykk av stemmen. Dette
minner omgående om gamledagers
landsens rockeidyll
og navn som Mikael Ramel,
Träd Gräs och Stenar, Saga,
det tidligste Kebnekaise osv.
– med andre ord snakker vi
godlynt men ettertenksom
sangskriving med beina på
jorden, om enn på foreldet
jord; en jazzet hardrock møter
folketoner i skogranden.
vanya er knappe 35 1/2 minutter
lang, og dermed betimelig
skapt med forbilde i LPformatet.
Her er åtte låter
som alle når å befeste viljen til
lyst og dans, samtidig er dette
melodisk gjennomført og
overraskende ektefølt i stemning,
med refrenger som svinger
og skåler som klinger. Vi
hører akustiske og elektriske
gitarer, fløyte, bass, orgel og
el-piano, slagverk, håndtrommer
og tamburiner, vokal og
munnspill, samt altså et og
annet innspill utenfra. Mylla
forårsaker ikke rystelser, men
målet deres synes da heller
ikke å være annet enn å live
opp stillheten - og slikt kan jo
behøves, ikke minst nå i mørketiden.
from Tarkus Magazine no 43.
Tarkus Magazine
http://www.tarkus.org